Med toget til Finse og sykkel tilbake.

Denne turen både starter og stopper på Haugastøl stasjon. NSB bringer oss fra Haugastøl til Finse hvor sykkelturen starter. Terrenget er svakt fallende i vår favør der vi hele tiden sykler i ordentlig høyfjell.
Grusvei av varierende kvalitet som ble bedre etter hvert. De siste hundremeterne på asfalt.
Mange flotte rasteplasser underveis.

«Desverre tullet det digitale kamera det helt til og kun 2 bilder lot seg redde, men historien kommer likevel her.»

Vi er i siste halvdel av sommeren 2002 og vet at bror min og kona skal sykle litt på Rallarvegen til helgen.
Vi diskuterer litt fram og tilbake. Kunne det la seg gjøre å slenge seg med på den turen.?

Guttungen er nå 4 år og sykler på en liten råtøff Merida scorpion. Sykkelen er riktignok liten, men vekta er fullt på høyde med våre terrengsykler og selv om han er glad i å sykle og uten problemer har gjennomført turer her hjemme på rundt 30-35 km så spørs det om han kunne greie dette uten at sykkelinteressen blir drept

Vi la vår lit til at forberedelser, planlegging og at det partiet av Rallarvegen vi bestemte oss for var av det lette slaget. Vi valgte altså å ta toget fra Haugastøl til Finse og så sykle tilbake. På kartet så dette greit ut, snaut 30 km på sykkel med et fall på rundt 200 høydemeter, jo det burde la seg gjøre.
Helgens værvarsel ble sjekket, dobbeltsjekket og godkjent.
Fredag kveld etter jobb hektet vi vogna på bilen med kurs for Geilo. Idet kveld går over i natt ankommer vi campingplassen hvor bror min og kona allerede har rigget seg til og etter en rask hilsnings seremoni bar det rett i seng.

Vi er tidlig oppe neste morgen, spiser og drikker godt, pakker ned ekstra klær og ekstra mat i tilfelle…. Ja her i 1000 – 1200 moh. må en være forberedt, så selv om varselet lovet svært godt for helgen pakket vi for å kunne takle litt ruskevær om vi skulle bli overrasket av det.
Vi hadde ikke rukket å sjekke togtidene før vi reiste hjemmefra så spørsmålet ble stilt i campingens resepsjon. Vi må ha vært de første som spurte om noe slikt, eller så har ingen av de ca. 20.000 som hvert år sykler landets mest berømte og benyttede sykkelrute ligget på denne campingen.
Nåvel, bror min og kona har syklet her før og brukt toget men husket ikke nøyaktige togtider så vi bestemte oss for å komme oss av sted med en gang.

Guttungen er nå skikkelig tent og vi har som vi regnet med nesten veien for oss selv idet vi forlater stasjonsområde på Finse. Vi sykler langs vannet med nydelig utsikt til Norges sjette største isbre Hardangerjøkulen. Den er et mektig syn der den ruver med sine 1862 moh. og vil være synlig for oss helt til vi når Storurdivatnet, men det er lenge til ennå.
Det er ikke bare Hardangerjøkulen, men også alle de andre mer eller mindre snøkledte fjellene som i det fine været speiler seg i vannene som gjør dette til en attraktiv sykkeltur. Ja synsinntrykkene er mange og de nærmest etser seg fast i vårt minne. Med det været vi har, opplever vi fjellet fra sin beste side og vi nyter glitrende vann, snøkledde fjell og høy blå himmel i et senarium som hele tiden endres der vi tar oss frem. Vi møter hyggelige mennesker underveis, noen til fots, men de aller fleste som oss på sykkel.
Vi kommer til en strekning hvor veien i skrått terreng er lagt på en steinfylling, nedoverbakke og høyresving uten sikring. Vi ruller forsiktig fram for det er noe grovt underlag, guttungen innerst, voksen ytterst, men nesten nede går det galt. Det skjer plutselig, guttungen treffer en stein med forhjulet, ikke stor, men nok til at styret slås mot høyre. Han mister kontrollen og selv rekker jeg ikke å avverge utforkjøringen. Steinfyllingen er fortsatt vel meteren høy der han sakte ruller utfor. Vi kaster fra oss syklene og frykter det verste, men han hadde tur og landet på litt gress mellom all den grove kampesteinen. Med hjelm, sykkelhansker og godt tøy var han jo godt sikret, men man vet jo aldri…..
Vi får både han og sykkelen opp på veien igjen og litt fortumlet og med et lite skrubbsår er han tilbake på sykkelen igjen, men nå vil han ha mat og sjokolade. Vi finner oss en koselig plass med nydelig utsikt og godt gress å strekke seg ut på. Vi har en deilig rast, men er faktisk fortsatt preget av uhellet. Han hadde ikke kommet utfor veien om jeg fortsatt hadde vært på vakt, men vi var jo nesten nede og derfor slapp jeg meg litt lenger bak, noe jeg ikke burde gjort.

Utover det faktum at veien stedvis har noe grovt dekke er ikke syklingen ellers strabasiøs der vi gradvis mister høydemeter fram mot Storurdivann. Her ligger også den gamle vokterboligen hvor du i sesongen kan få servering. Det er ikke lenge siden vi hadde en rast så vi sykler bare videre gjennom bommen som skal sette en stopper for biltrafikken mot Finse.
Jeg må også nevne at vi i ” hytteområdet ” opplevde et noe anstrengt forhold til bilfolket. Det var nå sensommer og atskillige tusen syklister før oss denne sesongen har trafikkert strekningen. Veien er smal og bilistene / hyttefolket er ganske sikkert møkka lei av å ta hensyn til disse horder av syklister som invaderer deres enemerker. Ja jeg tør påstå at dette er hyttefolk da biltrafikken var for stor i forhold til parkeringsmulighetene som tilbys på strekningen. I tillegg var overraskende mange rett og slett uvillige til å gi oss plass, noe som for vår del resulterte i full stans ytterst på veikanten. At det heller ikke ble utvist større varsomhet ved passering av barn på egen sykkel bekrefter min mistanke om at de følte stor irritasjon og misnøye ved vårt nærvær. Problemet var som sagt størst i området med tettest hyttekonsentrasjon og etter hvert som vi kom lenger ned normaliserte bil / sykkel forholdet seg.

Vi ankommer Haugastøl stasjon og parkerer bilene. Vi er tidlig ute og ser ingen andre i samme ærend som oss. Stasjonen er ikke betjent annet enn rett før toget kommer så vi bruker tiden til å inspisere sykler og medbrakt bagasje.

Vi er spente og forventningsfulle til vår første høyfjells tur. Hva vil dagen bringe og hvilke opplevelser,? ja vi skal tross alt sykle i et område med historie så å si under hver stein. Her har mange mennesker vært i sving for at vi nå i dag kan glede oss over denne Norges mest populære sykkelrute.

Rallarvegen kalles den, strekningen fra Haugastøl til Flåm og ikke uten grunn. For uten Rallaren som etter Stortingets vedtak i 1894 om å bygge jernbane fra Bergen til Oslo gikk i gang med anleggsveien over fjellet hadde det ikke blitt noen bane. Veien stod ferdig i 1902 og var helt avgjørende for frakt av bl.a. materialer og utstyr for byggingen av selve jernbanen som høytidelig ble åpnet av Kong Haakon i 1911.
Mange år senere tar SLF til orde, for igjen å ta veien i bruk. Sammen med Norges Ungdomsherberger som avholdt flere internasjonale arbeidsleire greide disse moderne Rallarer å få veien i stand til åpning i 1974

Etter hvert kommer andre syklister inn på stasjonsområde og snart etter åpnes det for salg av billetter. Toget som startet i Oslo grytidlig i dag morges med mange sykler og syklister om bord ruller inn og stopper. Vi løfter inn syklene på godsvogna som er helt bak og springer framover med guttungen i en arm og bagasjen i den andre, finner oss et ledig sete og så er vi i gang.

Togturen fra Haugastøl til Finse varer ikke lenge men er en viktig del i opplevelsesbildet for guttungen. På vår høyre side ser vi ikke mye, bare skråningen opp mot Hallingskarvet, men på venstre side åpner det seg etter hvert opp for et storslagent landskap.

Vi ruller inn på Finse stasjon 1222 moh. samler bagasjen, kommer oss ut sammen med veldig, veldig mange andre, springer bak til godsvogna for å ta imot syklene. Vi samler syklene og triller dem litt unna virvaret som utspiller seg når hundre syklister samtidig prøver å få tak i sin sykkel for å være først av sted. På Finse er det overnattings muligheter, butikk og sykkelutleie og fine områder for fotturer.
Et besøk på Rallarmuseet som med gjenstander, bilder og film viser glimt fra byggingen av Bergensbanens høyfjellsstrekning hadde vi bestemt oss for. Vi regner også med at det er atskillig roligere på veien når vi drar etter vårt besøk på museet. Her var mye å se og veldig gode vafler, så med et vel av inntrykk forlater vi museet, entrer sykkelsetet og så er vi i gang.

c

Vi tok en siste rast på en knause med utsikt over et lite vann. Vår minitur på Rallarvegen i dette fantastiske stykke av Norge nærmet seg nå slutten.
Vi satt lenge, nøt stillheten og naturen som var til stede i så rikt monn.
Vi blir gradvis oppmerksom på lyden fra et tog og snart nå buldrer det forbi, bare få meter fra oss og minner oss om at sivilisasjonen kaller. Nesten motvillig setter vi oss på syklene, kaster et siste blikk mot fjellene og slipper oss utfor bakken og ned i bjørkeskogen.

Det siste stykket er flatt og fint og så er vi med ett ute på Rv.7 som forsiktig krysses og følges tilbake til Haugastøl stasjon. Guttungen greide seg veldig bra han og syklet hele strekningen kun hjulpet av en dytt i ryggen i noen få stigninger.

Sykler og bagasje på plass i bilen og snart er vi tilbake i vogna på campingen.
Etter den obligatoriske dusjen er det god mat og godt drikke før vi alle tar tidlig kveld.
Mens vi umerkelig glir inn i søvnen flimrer snøkledde fjell for vårt indre.

Er det kanskje likevel ikke over......